M

Jeg vil tro de aller fleste normale mennesker har en innebygd psykisk sperre mot det å hoppe ut av et fly i fart på 10 000 fots høyde. Å hoppe i fallskjerm har alltid vært en drøm, men jeg må innrømme at jeg har sett for meg at det er noe jeg skal gjøre i framtida en gang. Type mañana, mañana liksom.. Men i dag var altså den store dagen, fredag 29. april. Jeg har hoppet ut av et fly med en mann på ryggen. Vet dere hvor vanskelig det egentlig? Dessuten er jeg helt sikker på at vi satt i verdens minste fly.. Jeg satt helt fremme sammen med piloten med ryggen mot dashbordet, omtrent en liten cm fra alle de forskjellige knappene. Det ble noen intime og lange tjue minutter.

Det er helt umulig å beskrive følelsen av hvordan det er å være i fritt fall i 40 sekunder, ansiktet mot jorda og en fart på 250 km/t. Jeg er sjokkert over hvor lite skummelt jeg syntes det var. Alt jeg klarte å tenke på at det var uvirkelig og at utsikten var utrolig fin. Dessuten gikk alt så utrolig fort. Plutselig åpnet fallskjermen seg, vi rettet litt på posisjonen og jeg fikk tatt av meg de ekle vernebrillene. Så løsnet mannen litt på stroppene for at alt skulle være litt mer behagelig og så bare svevde vi rundt og rundt i omtrent fem minutter før jeg dumpet ned i sanda på bakken.

Tandemhopp med fallskjerm er helt klart det kuleste jeg noen har gjort og jeg kan med god samvittighet krysse det av listen over ting jeg skal gjøre før det er for seint. Hege og Karina hoppet også, Hege med kameramann og Karina sammen med meg. Hun er fallskjermen til høyre på det øverste bildet! Hege og jeg var i skikkelig rus etter hoppet og vi kjente det langt inne i adrenalinprodusenten. Det er nesten så jeg kjenner det enda! :-D