M

Forrige innlegg ble så vidt jeg husker riktig avsluttet med at vi nok en gang befant oss med beina plantet på mexicansk jord. Der fikk vi ikke være lenge før det nok en gang var tid for båttur på elva. Denne gangen dro vi i den andre retningen, til den delen av elva hvor det var krokodiller! Noe som egentlig er litt fjernt for meg.. Hvis en krokodille bor hundre meter lengre opp i elva, så kan den vel likesågodt svømme litt nedover og besøke stedene litt lengre unna i samme elva? Ikke i følge lokalbefolkningen i alle fall, for der var kvinner og barn i full gang med klessvask (!) og bading. Noen sier at det er så mye fisk og sånn i den elva at krokodillene ikke gidder å spise folk, men jeg veit ikke jeg altså. Alt jeg kan si er at jeg hadde i alle fall ikke satt en fot i det vannet. (Men jeg dyppet faktisk fingrene så vidt i vannet fra båten altså, skikkelig bad ass!)

Elvebåten tok oss med til ruinene i Yaxchilan. Selv om vi har sett utrolig mange ruiner, har alle sine egne særpreg. Ruinene i Yaxchilan var de som minnet meg mest om en ordentlig by. Her fikk vi også gå i gjennom ruinene, noe som skulle vise seg å være det værste jeg har vært med på. Før vi gikk inn spurte guiden om noen var redd for flaggermus og han fikk en kollektiv respons på at det var vi ikke. Så spurte han om vi var redd for edderkopper, noe som førte til at flere av oss nølte litt med svaret. Men så smilte guiden og holdt opp hendene med cirka tjue centimeter og sa at edderkoppene bare var cirka så store. Vi trodde jo selvfølgelig han køddet, slo på lommelyktene og gikk inn. Sju meter inn i "hula" satt den største jævelen av en edderkoppp jeg har sett i hele mitt liv. Og det er nesten ikke overdrivelse at den var tjue centi i diameter heller. Hege og jeg løp i alle fall rett ut og nektet å gå inn igjen. Problemet var bare at lærerne trodde vimåtte gå i gjennom den ruinene for å komme inn til plassen, og da de fortalte det begynte både Hege og jeg å gråte. Jeg hadde ingen anelse om at edderkoppskrekken min var så kraftig. Men tøffe som få tørket vi tårene og gikk inn igjen etter lovnader om at vi kunne gå kjempefort rett igjennom. Midt inne i ruinen bare sto resten av folket, noe som gjorde oss to meget stressa og da vi maste om at de måtte skynde seg fikk vi beskjed om at det ikke gikk an å gå videre. Det var tydeligvis ikke slik at man måtte gå igjennom den ruinen for å komme inn til ruinområdet likevel, noe som gjorde meg litt irritert, men veldig lettet. Vi løp selvfølgelig rett ut igjen og da jeg snakket med Hege en times tid etterpå var begge fortsatt litt skjelvne i kroppen. Dette var faktisk mye verre enn den svimehøye ruinen jeg fortalte om i del to!

Sett bort i fra edderkoppmarerittet hadde jeg en fin dag i ruinene. Vi knipset selvfølgelig en helg haug med bilder, blant annet noen utrolig fine av oss i leiligheta. Det virker som om vi ikke klarer å ta bilder uten å gjøre oss til på minst ett av dem, noe som gjør det morsomt å gå gjennom bildemappene fra omtrent hele oppholdet her. Først skikkelig oppstilte posingbilder og etterpå kommer de obligatoriske stygge. 

Etter ruinene, som forresten var de siste ruinene vi skulle besøke på turen, tok vi elvebåten tilbake til grenseområdet. I grensekontrollen/immigrasjonskontoret (er litt usikker på hva jeg skal kalle det siden det på mecixansk side bare var et lite murhus med to røykende menn og på guatemalsk side var det et skilt ved en gård der de hadde utrolig mange hunder og kyllinger løpende rundt...) slapp vi å betale noe denne gang og vips så var vi tilbake i Palenque på det samme hotellet som aller første natt. 

Torsdag var det godt å sove litt utpå (helt til klokka sju!) etter å ha sjekket ut fem morgenen før. Vi kjørte til Agua Azul, noe jeg hadde gledet meg til kjempelenge. Google it liksom! Her sjekket vi ut souvenirbodene, spiste deilig frukt, beundret den nydelige elva og badet i en av kulpene. Det var sinnsykt digg. Utrolig morsomt å bade rett ved der vannet har fått skikkelig fart på vei ned i kulpen. Det ble omtrent som et lite boblebad, bare så kraftig at det skrellet av bikinitrusa på få sekunder.


Sjekk hvor kult oppskjært melonen var! Litt upraktisk å spise den sånn, men gjett om det skal prøves ut her hjemme. 

Etter Agua Azul startet vi kjøringen oppover fjellene. Vi skulle til San Cristóbal de las casas, en by som ligger 2120 m.o.h. Her hadde vi fått høre på forhånd at det kom til å være kaldt, men at det skulle være SÅ kaldt hadde jeg aldri forestilt meg. Vi er jo i Mexico liksom, sol og tretti grader. Alt var kaldt i San Cristóbal og det var vanskelig å holde varmen selv om vi var to under samme tjukke dyne på natta. I San Cristóbal kjøpte nesten samtlige seg ullgenser, skjerf og votter og vi måtte bo i den ene langbuksa vi hadde med oss hele resten av ferien.. Vi drakk forresten verdens beste kakao der også, nam! Varm sjokolade i Mexico liksom, makes no sense. Her er mange bildebevis på hvor frysekaldt det var der oppe i fjellene:

Det øverste bildet er tatt i en av de søte og smale gatene i San Cristóbal og nummer to er fra en av de små landsbyene i nærheten. Bildet tre er tatt ut på byen og der kan dere legge merke til manikyrneglene til Gro og jeg i stedet for den stygge grimasen til Cathrine. Det siste bildet er fra sjokoladepartyet vi hadde på hotellrommet, se hvor stolte vi er over lamene vi kjøpte på markedet!

Vi hadde to netter på det iskalde hotellet (okei, jeg har vel kanskje fått frem at alt var kaldt der oppe i fjellene nå), men vi dro på utflukter til flere små landsbyer. Her fikk vi virkelig kjenne fattigdommen på huden og det er hjerteskjærende og ikke kunne hjelpe de små barna som titter opp på deg med store, nydelige og altfor triste øyne. Vi var fortsatt under instrukser om å si nei takk til alt, noe som var langt i fra lett. Vi besøkte også ett par kirker der oppe i fjellene, noe som egentlig var ganske så interessant. Inn i den ene var det slags barnåler over hele gulvet, bortsett fra små områder hvor noen hadde satt seg ned og tent mange stearinlys. Det satt folk overalt rundt de lysene sine og ba, både gamle og unge, kvinner og menn. Rundt opp i taket hang det ned slags gardiner i mange farger og langs veggene var fullpakket med store dukker i glasskap og sinnsykt mange blomster. Og sånn var det visstnok hele tiden. I denne kirken ofret de også høner ved noen anledninger, men det fikk vi ikke sett.

På besøk rundt i disse landsbyene fikk vi også en annen instruks også, som gikk ut på at vi IKKE måtte ta bilde av folk. Innbyggerne oppe i fjellende tror nemlig at hvis man blir tatt bilde av så forsvinner sjelen din inn i kameraet. Derfor var det begrenset hvor mye bilder som ble tatt og vi fikk ikke ta bilde inne i kirken. Likevel fikk vi ta et gruppebilde et stykke unna, og slik så kirken ut fra utsiden:

Fredag kjørte vi til Cachuare for å se Canyon del Sumidero. Vi dro med andre ord på båttur i en mexicansk fjord. Fjorder og fjell er kanskje ikke det som imponerer nordmenn mest, så den totimers båtturen ble litt for lang for Cathi og jeg som egentlig bare satt og fjaset. Jeg må vel likevel nevne at naturen var utrolig fin, og på et av stedene vi stoppet for å se på noe spesielt var fjellveggen én kilometer høy. Det var litt kult. Men det kuleste var uansett at vi fikk sett en helg haug med edderkoppapekatter! Det var flere titalls stykker som var ute på tur og de slengte seg fra grein til grein, noen med babyaper på ryggen og andre i stor fart. Det var utrolig tøft å se det på så nært hold, de var i trærne rett ved elvebredden! Har ikke noe fint bilde av edderkoppapene siden de bevegde seg så fort i trærne, men her er tre aper som satt og svetta i båten:

Lørdag, reisens siste dag, dro vi til Chamula og Zinacantan. I de landsbyene bodde det bare innfødte og de hadde skikkelige særegne trekk i ansiktet, nesten helt Maya. Dessuten er folka utrolig korte, så vi nordmenn liksom bare lyste opp med vår lyse hud og sinnsyke høyde. Her var det også bildeforbud og neitakk-instrukser, men utrolig mye å se på. Fattigdommen var helt ekstrem enkelte steder og det er så fremmed å se folk som så vidt klarer å få ting til å gå rundt ved å selge ting de selv dyrker. På ett av markedene vi besøkte gikk det flere menn rundt med høner hengene opp ned i hendene, én mellom hver finger på hver hånd. Det verste var at de var levende der de hang, slik at hvis de ikke fikk solgt dem var de liksom ikke unødvendig slaktet. Så gikk de rundt der da, med hengende høner og løftet dem opp til ansiktet ditt slik som de fattige jentene som selger smykker på stranda og bare "høne?". Nei takk.

På kvelden kjørte vi tilbake til Palenque nok en gang, hvor vi måtte slå ihjel noen timer før nattbussen tok oss videre til playa. Det var omtrent på dette tidspunktet jeg ble svimesjuk og de timene før vi kom oss inn på den nedkjølte bussen hvor jeg kunne legge meg ned, er kanskje de verste jeg har hatt i hele mitt liv. Bussturen var heller ikke særlig gøy, men heldigvis var det do på bussen.. Jeg har skrevet et eget sjukeinnlegg som heter tropiske parasitter og det kan dere lese om her.

Wooh, jeg er imponert om noen har orket å pløye seg gjennom alle de tre delene med reiseskildringer. Spørs om jeg gidder det selv når jeg skal klikke meg inn hit om noen måneder og mimre! Men det var en fantastisk fin tur! På onsdag, altså for to dager siden, tok vi med oss lærerne ut på middag og spanderte og greier. De ble heldigvis veldig glade for takkemiddagen og understrekte at vi var en flott gjeng å reise med! :-)