M

Få minutter etter at jeg hadde lagt ut det siste innlegget før avreise satt vi tre jenter med godt mot på bussen til flyplassen i Cancún. Både pass og tannkoster var med, samt det viktige arket vi hadde fått fra reisebyrået. Der sto navnet til en mann som hadde flybillettene og visumene våre. Det eneste problemet var at da vi kom frem på flyplassen var det ingen som visste hvem denne Saul var og vi endte opp med å bli kasteballer mellom forskjellige køer. Til slutt fant vi flere kasteballer med samme papirer som oss, og samtlige fikk utdelt billetter og visum i en lekker mappe. Gro og jeg hang den selvfølgelig rundt halsen med en gang, til Margrethes store skrekk. Og det var begynnelsen på en fantastisk tur hvor Gro og jeg gjorde det vi kunne for å gjøre Margrethe flau!

Etter å ha ladet opp med masse sukker på tax free'n var vi klare for en flytur vi trodde skulle vare 55 minutter. Men den nye utfordringen på turen viste seg å være at vi ikke fikk lande på Havana Airport! Vi gikk i utgangspunktet inn for landing før piloten dro flyet opp igjen og sendte en knitrende beskjed over høytalerne om at vi måtte snu på grunn av dårlig vær. Nedtur! Stemningen dalte med andre ord mange hakk og nådde bunn da vi landet på flyplassen i Cancún.. Vi trodde alt håp var ute, men heldigvis gjorde vi et nytt forsøk og jeg priset gudene i dét jeg fikk satt beina på cubansk jord.

Etter en altfor dyr taxitur til en adresse vi hadde på en liten lapp, ble vi møtt av verdens hyggeligste mann. Jeg har dessverre ikke noe bilde av Pablo, så dere må nesten reise til Cuba selv for å møte han. Han alene er nesten verdt turen! Slitne av alt reisetull stablet vi oss inn på rommet vårt, og da Pablo tilbød seg å lage middag var vi ikke tunge å be. Vi gikk oss en kjapp tur ut for å kjøpe et city map og da vi kom tilbake sto en deilig hummermiddag og ventet på oss. Etter middag gikk vi ut på terassen for å trekke litt frisk luft. Utsikten var den ene kule bilen etter den andre som passerte under oss, en kaos av ledninger og sigarrøykende cubanere. Velkommen til Cuba!

Frokosten holdt samme standard som middagen, som dere kan se på bildet over. Hver morgen møtte vi en himmel av diverse frukt, egg, toast og fersk guyabajuice. Skulle ønske jeg tok meg tid og råd til å spise sånn hver dag!

Fredagsmorgen tok vi med oss kart, kamera og joggesko (superturister!) for å oppleve Havanna. Så særegent som Cuba er, var det utrolig mye å hvile øynene på. Vi bare gikk og så oss rundt. Det første som slo meg var bilene. Det var veteranbiler overalt, som med den største selvfølgelighet kjørte rundt på veiene. Chevrolet, Ford, Cadillac etc. Jeg har knipset sikkert hundre bilder bare av kjøretøy, så man kan vel mildt sagt si at jeg fant det ytterst fascinerende.

Jeg elsker det nederste bildet. Det viser på en måte alle særtrekkene til Cuba, det eneste som mangler er et eller annet kommunistisk budskap på veggen. Legg merke til fasaden. Hele Havana Vieja er slik. Man møter fattigdom på en helt egen måte når man opptil flere ganger blir stoppet på gaten og spurt om du har noe såpe å gi bort. Det sier litt om hvor lite cubanerne har. Det finnes liksom x antall varer i butikken og når de er solgt så er det ikke mer. Så enkelt er det. De er et meget vennlig folkeslag med både håp og drømmer, men uten muligheter. Kommunismen høres jo ganske fint ut i teorien, men det fungerer ikke i praksis.

Fredag ble en heldag med sightseeing. Aller først surret vi rundt til fots på søken etter både lokale områder og de kjente monumentene. Vi var blant annet på Plaza Vieja, Plaza de las Armas, Máximo Gómez, Necrópolis de Colón, El Capitolio Nacional og Fuente de la India. Etter en bedre lunsj bestemte vi oss for å ta en hestetaxi rundt byen. Både for opplevelsens skyld, for å støtte de lokale med litt penger samt få litt historiske fakta om de forskjellige stedene. Vi fikk også tatt en tur i en veteranbiltaxi, noe som var en opplevelse for seg selv.

Vi fikk sett utrolig mye på fredag og gått utallige mange skritt i Havannas skitne bakgater. Etter en liten powernap hjemme hos Pablo bestemte vi oss for å gå ut å spise og endte opp med å teste ut en lokal restaurant. Det ble skikkelig nedtur for min del. Jeg er hundre prosent på at det jeg fikk servert var en overkjørt bakgårdskatt, noe som var relativt ukult. Gro og jeg prøvde oss også på en ordentlig cubansk mojito, selv om det heller ikke ble helt suksess. Vi spiste ikke flere ganger på den restauranten, for å si det sånn.

Lørdagsmorgen stakk vi ut ytterdøra like tidlig som fredag. Har man bare fire dager i Cuba må man nesten bruke dem for det de er verdt. Det aller første på dagsplanen var å besøke en tobakksfabrikk som ligger i sentrum av Havanna Vieja. Den heter Partagas og ble grunnlagt i 1845. Det er den eldste tobakksfabrikken i hele byen og huser omtrent seks hundre arbeidere. Vi fikk en guidet tur av en dødskjekk guide, som viste oss alle de forskjellige delene av produksjonen. Det var dessverre ikke lov til å fotografe rundt i fabrikken, men jeg skal prøve å beskrive stedet med ord.

Inne i fabrikken var det en egen sigarlager-skole. De tar inn flere elever hvert år, men mange faller av underveis. Mindre enn en tredjedel består opplæringen som varer cirka like lenge som ett skoleår. Da rykker de opp en etasje i bygget og får sin egen plass i salen hvor sigarene rulles. Her satt det kvinner og menn, gamle og unge. Mange røykte under arbeidet, noen hørte på mp3 og andre var fullt konsentrerte. For å komme deg hit må du pugge utrolig mange forskjellige sammensetninger av tobakk for å lære deg de forskjellige merkene. Arbeiderne får betalt etter antall sigarer de lager i løpet av en dag og sigarene kvalitetssjekkes to ganger. Man fikk røyke så mange sigarer man hadde lyst til i løpet av arbeidsdagen og hver arbeider fikk ta med seg tre hjem hver dag. Fine arbeidsforhold med andre ord. Det var utrolig stilig å se på mens de laget sigarene og det var tydelig at dette var noe de virkelig kunne. Vi fikk også se prosessen med å dele opp tobakksbladene, sette merker på de forskjellige sigarene og pakke dem pent i esker. Hver dag produserer Partagas omtrent hundre tusen sigarer. Cubanske sigarer eksporteres til hele verden, bortsett fra  til USA..

I første etasje av fabrikken var det en sigarsjappe og vi kjøpte oss ett par godbiter hver. Det er jo obligatorisk å røyke sigar når man er i Cuba, men vi røykte dem ikke før på mandag. Men det skal jeg selvfølgelig komme tilbake til. Senere på dagen tok vi en taxi ut til Santa María. Det var ganske godt å reise ut fra byen og til den nydelige stranda. Vi fikk hentet oss litt inn, samlet på dagens inntrykk, pustet i eksosfri luft, tatt masse fine bilder og spist en god lunsj.

Etter den fine strandturen tok vi en vanlig, kjedelig taxi til Plaza de la Revolución. Det var vel her revolusjonen virkelig startet og på toppen av den oppbyde høyden hadde vi utsikt til et svært bilde av Che Guevara. Vi hadde egentlig en fin utsikt til hele byen derfra og fikk sett spiret til La Catedral de Habana som vi aldri fikk sett på nært hold. Etterpå tok vi en liten og rar turisttaxi ned til et annet monument ved El Malecón. Vi gikk nesten hele Malecón på vei hjem, noe som var en utrolig fin gåtur. Vi kjøpte popkorn av en fattig gateselger og nøt både livet og været helt til Gro og jeg fikk oss en overraskende dusj.

Lørdagskveld spiste vi pizza på en italiensk restaurant, noe som falt mye bedre i smak enn den forrige middagen. Vi prøvde oss på noen nye drinker og tok helt av med dessert og greier. Nok en flott dag i Havanna!

På søndag hadde vi booket oss en dagstur til Viñales, en landsby som ligger litt over tre timer kjøring vest for Havanna. Dermed ble det ekstra tidlig opp, men Pablo disket opp med frokost likevel. Nå er ikke busskjøring blant mine topp tre aktiviteter, men når man er på et nytt sted er det egentlig en bra måte å få sett litt mer av landet på. Det som fascinerer meg mest er de store plakatene med kommunistisk propaganda som står overalt langs veiene i Cuba. De er av typen "Jobb systematisk og disiplinert!" og "Revolusjonen og seieren er, og vil for alltid være, vår."

Første stopp på vei til Viñales var en romfabrikk hvor vi fikk smaksprøver. Vi fikk smake både frukten og ferdig vare, men ingen av delene falt helt i smak hos meg. Er ikke så veldig glad i drikker som smaker så sinnsykt sterkt som det vi fikk servert. Turen gikk videre til en meget kjent fjellvegg. Jeg husker selvfølgelig ikke hva den heter akkurat nå, men det var et digert maleri malt på et fjell midt ute i naturen. En eller annen mektig politiker beordret det laget en gang i tiden og det skal visstnok forestille skapelsen.

Senere dro vi til et annet typisk turiststed hvor vi gikk i underjordiske grotter og tok en liten båttur der det var vann. Der var det flust av lokale som solgte souvenirer og jeg kjøpte meg både Che Guevara t-skjorte og tre bilder. Siste stopp på turen i Viñales var et fantastisk fint utsiktspunkt.

Mandag var som sagt den store sigardagen. Vi hadde skikkelig photshoot av alle sammen både i El Parque de José Martí og nede i en av de lokale gatene. Det var utrolig gøy og vi fikk faktisk mange tilskuere etterhvert. Det er kult å kunne si at man har røkt en ekte cubansk sigar i Cuba! Vil forresten bare understreke at ingen av oss røyker, og at sigaren er der for motivets skyld.

Etter å ha tatt litt over tre hunde sigarbilder var det tid for å forlate Cuba. Vi tok farvel med Pablo og tok en litt billigere taxi til flyplassen. Etter litt om og men oppdaget vi ganske så fort at vi befant oss på feil flyplass. Det endte med at vi satt på med en helt random cubaner i en kassebil som tilbød oss skyss dit for 1 CUC hver. Vel fremme på riktig sted trodde vi at turens dramatikk var over, men som nevnt helt i starten av innlegg er det langt i fra problemfritt å fly her i Cuba. Flyet vårt var tre timer forsinket og alt vi hadde å underholde oss med var is og amerikanske turister som tøyde ut i innsjekkområdet. Jeg ble også ropt opp av en mann til slutt, noe som var relativt flaut. De har ikke noe høytalersystem på flyplassen, så de ansatte går egentlig bare rundt de reisende og brøler ut beskjeder. Det var heldigvis ikke noe viktig når det kom til meg, han hadde bare glemt å ta vare på noe i den skumle immigrasjonssjekken.

Til slutt landet vi i Cancún, dro med en kraftig overpriset taxi hjem og slik slutter verdens fineste tur til det mest spesielle stedet jeg noen gang har satt mine bein. Det er godt å være hjemme i sivilisasjonen igjen, uten kommunistisk propaganda all over. Men for all del, reis til Cuba! Det vil garantert være verdt turen.